Hva rekker egentlig å skje i løpet av et friminutt? Ganske mye, hvis man spør ungdommene i Teater 2. Nå lager de nemlig en helt egen forestilling som utspiller seg i skolegården på Kruseløkka Ungdomsskole – og den varer akkurat like lenge som et vanlig friminutt.
Sammen med regissør Pål Kvitnes utvikler ungdommene forestillingen fra bunnen av. Det finnes ikke noe ferdig manus som de skal lære seg, og det er heller ingen som har fått rollen som hovedperson i stykket. I stedet har ungdommene selv kommet med ideer og tanker rundt hvordan det er å være ungdom i dag, og sammen jobber de med å finne ut hvordan dette kan bli til teater. De er også med på å forme både regi og koreografi underveis i prøvene.
Forestillingen er en del av Ungdommens Hærpil, som igjen er en del av Nasjonaljubileet 2030 – Norge i tusen år og Jubileumsstafetten som Sarpsborg er vertskap for i 2026. Hærpilen har røtter tilbake i historien, hvor den ble brukt som et tegn på at folk skulle samles og møte opp. I dag handler Ungdommens Hærpil om å gi ungdom en arena hvor de kan bruke stemmen sin, dele egne erfaringer og tanker og være med på å skape noe sammen. I Sarpsborg har Diorama allerede vært en del av prosjektet gjennom forestillingen «Når vi tar ordet!», og nå går stafetten videre med Teater 2 og del 2 av «Når vi tar ordet!».
Denne gangen er det altså skolegården på Kruseløkka som blir scenen. Og kanskje finnes det ikke noe bedre sted å lage en forestilling om ungdom enn akkurat der ungdommene selv tilbringer store deler av hverdagen sin. Et friminutt kan romme utrolig mye på bare noen få minutter. Det kan være latter og vennskap, forelskelser, små og store konflikter, utenforskap, press, usikkerhet og de mange tankene som dukker opp når man er ungdom og prøver å finne ut av både seg selv og verden rundt seg.
Det spesielle med Hærpil er at ungdommene ikke bare skal spille en historie skrevet av noen andre. De som står på scenen går selv i 9. og 10. klasse og tar utgangspunkt i egne erfaringer og tanker. Derfor blir også prosessen ganske sårbar. Når man skal lage teater av noe man selv kjenner seg igjen i, blir det litt annerledes enn å «bare» lære seg en rolle. Ungdommene må tørre å komme med egne ideer, lytte til hverandre, prøve ut ting og kanskje også dele noe som føles litt vanskelig.
Alle ungdommene har en viktig plass i forestillingen. Hele gruppa må jobbe sammen for at forestillingen skal fungere, og alle får være med på å påvirke hvordan den til slutt blir. På øvelsene prøver de ut forskjellige ideer, jobber med bevegelse og koreografi og finner sammen ut hvordan historiene deres skal fortelles. Det betyr også at vi ikke helt vet hvordan Hærpil kommer til å se ut før den er ferdig. Forestillingen får vokse fram sammen med ungdommene. Når publikum etterhvert inviteres inn i skolegården på Kruseløkka, får de bli med inn i ungdommenes friminutt. Et friminutt som bare varer noen få minutter, men som forhåpentligvis sier ganske mye om hvordan det faktisk er å være ungdom akkurat nå.
Vi gleder oss til å se hva de fantastiske ungdommene våre lager sammen med Pål! 🩵
